Et dukkehjem

Jeg har lest akt III i Henrik Ibsens "Et dukkehjem". Et dukkehjem kom i 1879, altså rett før vi regner naturalismen(1880-1890). Realismen var forøvrig fra 1870-1880 årene. Dialogen mellom Nora og Helmer er interessant lesning, ikke minst fordi Nora gjør et opprør mot Helmer og sitt eget liv slik det har vært til nå og velger og forlate mann og barn. Nora mener hun har blitt behandlet som en dukke, som må like det mannen hennes gjør. Frihet er det Nora ønsker seg aller mest og hun forlater alt hun har elsket for å realisere seg selv. Hun elsker ikke Helmer mer, blant annet fordi hun i stykket redder Helmer ved å begå et underslag for et kuropphold slik at hun redder Helmer, fordi han er syk. Men Helmer ser på underslag med raseri, og ikke kjærlighet og blir rasende. Da oppfatter Nora at hun ikke er respektert og elsket av mannen sin.

Et dukkehjem vakte mange reaksjoner da det kom i 1879, blant annet fordi det brøt med alt samfunnet stod for. Kvinner skulle respektere sin mann. En viktig del av realismen som skrivemåte og kjennetegn er troen på forandring og optimismen. Ibsen gir Nora en mulighet til forandring ved at hun får dra vekk fra mann og barn for å finne seg selv og friheten. Et dukkehjem er faktisk i mange asiatisk og afrikanske land provoserende, fordi kvinner i disse landene fremdeles har langt før kvinner får samme frihet som menn. Et dukkehjem bryter med alt samfunnet stod for og slik ting skulle være. Mange så på det som en trussel mot samfunnsmoralen, men stykket ble også godt tatt imot for Ibsens syn på kvinnenes frigjøring.